Tre store om oppvekstromaner

Stemningen var til å ta og føle på da Jan Kjærstad, Harald Rosenløw Eeg og Lars Saaby Christensen møttes dyst på Litteraturhuset torsdag 25. september. Det summet av forventning og klirret i glass. Sjefen sjøl, Aslak Sira Myhre, var på plass, og det var mange andre også inklusiv 55 elever fra Sandvika vgs. Det var fullt denne kvelden, og noen måtte skuffet trekke opp i etasjene for å følge arrangementet på storskjerm. Heldigere var vi!

De tre prisbelønte forfatterne har det til felles at de er kommet ut med en bok i høst som har fått merkelappen ”oppvekstroman”. Ellers er de nokså ulike – ikke minst i skrivestil. Dette kom godt frem da skuespiller Anders Danielsen Lie leste et avsnitt fra hver av romanene innledningsvis. Ett av dem burde kanskje vært utstyrt med en advarsel om at det inneholdt sterke scener – jeg sier ikke mer.

Kjærstad ville ikke være med på at boka hans var en oppvekstroman. Slike romaner hadde Saaby Christensen satt standarden for med romanen Beatles (1984), så han hadde lagt vekt på å sprenge grenser på flere nivåer. Rosenløv Eeg synes det var godt å ha en oppskrift å gå etter når han skulle skrive en ny bok, og for ham var det helt greitt å følge Saaby Christensen-standarden. Men Saaby Christensen, da. Hadde han skrevet en oppvekstroman? På ekte Saaby Christensensk vis påpekte han at det er noe man har misforstått hvis man skriver en oppvekstroman og kaller den for Bisettelsen.

Forlagene har selvsagt ikke vært helt på jordet når de likevel lanserte bøkene som oppvekstromaner. For Saaby Christensens del er Bisettelsen siste del i trilogien om Kim Karlsen. Beatles var den første – og den hørte uten tvil til oppvekstsjangeren. Jan Kjærstads Jeg er brødrene Walker og Harald Rosenløw Eegs Løp hare løp handler begge om unge menn i et oppvekstmiljø. Hos Kjærstad er miljøet på mange måter den store utfordringen for Odd Marius Walaker, hos Rosenløw Eeg er det en lys ramme rundt et mørkt tema.

Det er altså tvilsomt om de aktuelle bøkene er oppvekstromaner. Nå er det jo ikke så viktig hvilken sjanger man plasserer bøkene i, så lenge de blir lest. Kankje har forlagene satt merkelappen ”oppvekst” på dem fordi de vet at vi elsker slike romaner? Et av spørsmålene forfatterne diskuterte var da ogå hva det er med disse bøkene som gjør dem så populære. Er det fordi vi kjenner oss igjen? Gjenkjennelse er viktig, men ikke nok, ble det sagt. Boka må også inneholde noe nytt – kanskje en opplevelse av å mestre tross alt. For dette med oppvekst er sterke saker, ikke sant dere?