På "vaskeseddelen" til Litteraturhuset står det at begge skriver om en generasjon som kjenner seg maktesløse stilt overfor de store spørsmålene i samfunnet. Sant nok, men samfunnene de to lever i, har ikke så mye til felles. Vi har selvsagt problemer her på berget som det kan være vanskelig å takle, og Erlend Loe er en mester i å synliggjøre disse, enten det nå dreier seg om hverdagen til truckføreren Kurt eller opprøret til villmannen Doppler. Sammenlignet med Israel blir imidlertid lille Norge en idyll. I Litteraturhuset ble vi minnet om de sterke konfliktene i Midtøsten ved det tydelige nærværet av israelske sikkerhetsvakter.
Men noe har de altså til felles, og det er den skrivemåten vi kaller naivismen. Stilen særpreges av enkelhet og bruken av ironi. Her vil man finne lite av detaljerte beskrivelser, metaforer, symbolikk eller allusjoner. Språket er enkelt, og budskapet, eller det som "ligger mellom linjene ", uttrykkes i hovedsak ved ironi.
Etgar Keret viste sin virtousitet innen denne sjangeren i de to tekstene han leste for oss. Tankevekkende var historien om en ung kvinne (og mor) som blir sprengt i stykker av en selvmordsbomber. Dette vekker sinne i oss. Men hvilke følelser vekker det i oss når det i ettertid viser seg at kvinnen var full av kreftsvultser og bare hadde et kort og smertefullt liv foran seg? Da blir ikke saken fullt så enkel lenger.
Keret er også filmskaper, og vi fikk en liten smakebit på det også. En sorgmunter liten snutt på noen minutter om bananer og talende esler og ødeliggende grenseposter. Dette lignet veldig på Doppler, synes jeg.
Erlend Loe er en sterk representant for naivismen i Norge. Dessverre har vi ikke så mange av dem her til lands, men hvis man ønsker å fordype seg i naivismen (særemnet), vil det være veldig interessant å sammenligne Erlend Loe med Etgar Keret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar